I mine år som leder har jeg mange ganger blitt nødt til å ivareta kolleger som har havnet i en krise. Det har vært alvorlig sykdom, en ansatt som døde, ansatte som mistet barn og ansatte som gikk gjennom depresjoner. Ledere har en et spesielt ansvar når det skjer noe dramatisk med en kollega. Dette ansvaret handler om noe mer enn å bare bry seg den som har det vondt. Det handler om å følge opp, ta vare på den ansatte og få vedkommende tilbake i jobb.

Jeg opp igjennom hatt en del dialog med rådgivere i NAV, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at mange overlates til seg selv når de er sykemeldte. Det kan virke som om en del arbeidsgivere forventer at det offentlige og den ansatte sammen skal få personen tilbake på jobb. At de selv ikke har ansvar. Men dette er feil. Arbeidsgiver har absolutt et ansvar, ikke bare moralsk, men også juridisk.

Dessverre har det altså skjedd tragiske ting med kolleger i min tid som leder. Og når slike ting skjer, har det vært en naturlig oppgave for meg å hjelpe disse kollegene tilbake på jobb. Jeg har på ingen måte vært alene om dette. Ledergruppene mine har deltatt svært aktivt. 

Vi har sikkert ikke opptrådt perfekt, men jeg tror mange andre kan ha nytte av å høre om våre erfaringer. De neste avsnittene er gjengitt med tillatelse fra de det gjelder.

For noen år siden mistet en kollega et barn. Dette var en tragedie som påvirket alle som jobbet hos oss, og måten kollegiet håndterte dette på var med på å skape et enormt samhold. Tragedien slo ned brutalt og plutselig. Vi var et relativt nystartet firma og vi hadde ingen rutiner på plass. Vi måtte lage rutiner underveis. 

Vi forsøkte først og fremst å ta vare på de som var rammet. De første ukene var sjokket stort for de pårørende, og balansegangen mellom mas og omsorg var vanskelig. Utenom begravelsen forsøkte vi å følge opp over telefon. Og etter hver samtale ble vi enige om at vi skulle ringe dem igjen om et par dager. Vi ble også enige om at de kun skulle ta telefonen hvis de orket å snakke.

Det er vanlig at veldig mange viser omsorg umiddelbart etter en tragedie. Som arbeidsgiver er det viktig å gi rom for at andre skal få bry seg. Men dette roer seg ned i løpet av noen uker, og da er det lett for de etterlatte å føle seg litt glemt. Dette er med andre ord et godt tidspunkt for å engasjere seg. 

Vi inviterte oss selv på lunsjer hjem til paret som var rammet. Maten tok vi med selv. Poenget var å vise at vi brydde oss og sørge for at vår kollega ikke mistet kontakten med jobben og hverdagen. En dag skulle han tilbake til den.

Det er viktig å huske at slike tragedier også påvirker andre kolleger. Dette var en kollega som var høyt respektert og som hadde mange gode venner i firmaet. Etter godkjennelse fra de pårørende, var vi raske med å informere de andre om hva som hadde skjedd. Vi samlet de nærmeste og snakket sammen om det som hadde skjedd. Andre ble informert via mail og telefon.

Når noen måneder hadde gått, begynte kollegaen vår å bli i stand til å komme gradvis tilbake på jobb. Da var det viktig å forberede folkene han ville ha rundt seg i hverdagen. Vi tok kontakt med Landsforeningen Uventet Barnedød og fikk snakket med en ekspert på sorgprosesser. Hun brukte en halv dag på kontoret sammen med hans nærmeste kolleger, og forberedte dem på hva som ville møte dem når han kom tilbake på jobb. 

Folk kan sørge på veldig forskjellig vis, men noen ting er felles for de fleste: Dårlig korttidshukommelse, problemer med å konsentrere seg og svingende følelser. For å gjøre det minst mulig smertefullt å komme tilbake på jobb, var det viktig å gi hans nærmeste kolleger litt innsikt i hva han hadde gått gjennom. Hva de kunne forvente av ham når han kom tilbake.

Min kollega jobbet som konsulent og var utleid til en kunde. Den neste tingen som ble gjort, var at vi uken før han skulle begynne å jobbe igjen samlet alle kolleger som satt hos den samme kunden, samt nøkkelpersoner hos kunden til en lunsj. Hensikten var å slippe elefanten ut av rommet. De skulle slippe å gå på nåler og lure på hva de kunne si og gjøre. 

Kollegaen vår innledet lunsjen med å fortelle den hjerteskjærende historien om hva han hadde opplevd og gått gjennom de foregående månedene. Siden fikk alle stille spørsmål og komme med kommentarer. Jeg tror dette gjorde første arbeidsdag mye enklere. Han slapp å fortelle den samme historien til hver enkelt.

Over noen måneder kom han gradvis mer og mer tilbake på jobb. Vår oppgave var å følge opp tett, og sørge for at han ikke jobbet for mye. At han ikke fikk tilbakeslag. Vi forsøkte etter beste evne å oppmuntre uten å pushe. Han var også heldig som hadde en svært forståelsesfull oppdragsgiver som gjorde alt de kunne for å legge ting til rette. Etter noen måneder var han tilbake i full jobb.

Noen år senere ble en annen kollega sykemeldt pga stress, angst og depresjon. Overskuddet hadde gått nedoverbakke over lang tid, og til slutt måtte vi overtale henne til å sykemelde seg. Etter noen urovekkende samtaler, ble vi redde for hva som kunne skje hvis dette fikk utvikle seg videre uten at det ble behandlet.

Hun var selv så langt nede at hun ikke innså at hun var utbrent. Det tok flere måneder før hun kom til den erkjennelsen. Hun bodde alene litt utenfor byen, kom ikke fra Oslo og hadde ikke et stort sosialt nettverk i nærmiljøet. Som arbeidsgiver i Oslo er dette viktig å huske på: Det er mange i Oslo som ikke har noe nettverk rundt seg! Da er det arbeidsgivers ansvar å stille opp og gi støtte.

Søken etter hjelp startet umiddelbart, og hun var usikker på hva som ville hjelpe. Hun gjorde selv jobben med å oppsøke lege, psykolog, veiledere og andre, og vi gjorde vårt beste for å være der som samtalepartnere. Vi visste at det antagelig ville ta tid å finne rett bnehandling og at det ville være flere tilbakeslag på veien. Derfor hadde vi spesiell fokus på å være til stede de gangene verden så ut til å ramle sammen. Selv føler jeg ikke det var mye vi gjorde, men hun har mange ganger fortalt oss hvor viktig det var.

Selve behandlingen har vi overlatt til de profesjonelle, men vi har også gjort noen grep internt som vi tror har gitt positive utslag. Instinktivt tenke vi at vi ikke skulle fortelle kollegiet så mye om hva hun gikk gjennom. Psykiske plager er fremdeles tabubelagt, og vi ønsket å beskytte henne. Etter en kort stund fant vi ut at dette var en idiotisk beslutning. I samråd med henne gikk vi ut på en fellessamling og fortalte alle hvorfor hun var sykemeldt. Vi fortalte også alle hvordan hun ønsket at de skulle forholde seg til dette. Hun snakket gjerne, men ønsket ikke å trenge seg på. De måtte selv ta initiativ dersom de ville snakke.

Dette ga folk en anledning til å bry seg, og mange hadde mot til å ta initiativ. En annen og viktigere ting, var at kollegaen vår slapp å gå rundt og late som hun var en annen, som at hun ikke var syk. Hun kunne slutte å gjemme seg og begynne å være seg selv. Det er det fine med å være helt åpen og ærlig: Du slipper å bekymre deg for å bli avslørt. 

Når hun var klar til å begynne å jobbe litt igjen, måtte vi tilrettelegge litt. Vi fant en kunde vi stolte på og hvor vi hadde konsulenter med sterke menneskelige egenskaper. Det viste seg at vår kundekontakt hadde en familie full av psykologer. Han var villig til å gjøre en innsats for å inkludere kollegaen vår i arbeidet samtidig som hun ikke ble utsatt for alt for mye stress. Konsulentene var mer enn villige til å stille opp, selv om det sannsynligvis ville medføre litt ekstra arbeid for dem. Sammen har de vært viktige brikker i vår kollegas vei tilbake på jobb.

De to tilfellene jeg beskriver er veldig ulike. Det er selvsagt individuelle forskjeller i hvordan folk opplever og håndterer slike kriser, men vi har også sett at det er en del likhetstrekk. Dårlig korttidshukommelse er en ting. Vansker med å fokusere en annen. Svingninger i følelser og humør er det også viktig å ta hensyn til. Det er viktig å spørre ofte om hvordan det går. Det kan være vanskelig for den som har det vondt å gi uttrykk for det selv.

Vi har hatt stort fokus på å unngå tilbakefall. Derfor har det vært viktig å være tålmodig og oppmuntrende. Motiver dem som er sykemeldt til å komme tilbake på jobb, men ikke press vedkommende til det. Belønningen for innsatsen er ikke bare en produktiv og lojal kollega, men også økt anseelse og trygghet blant andre kolleger.

Og høyst sannsynlig har du fått en venn for livet.