For noen år siden leste jeg en bok som virkelig har fått meg til å tenke. Boken heter “Talent is Overrated”, og jeg vil anbefale alle å lese den. Jeg kommer til å presentere noen av høydepuntene her, men det er for mange gullkorn i boka til at jeg får med alt.

Bokan starter med å gå begrepet “talent” nærmere etter i sømmene. Ut i fra tittelen å dømme, er det kanskje ikke så overraskende at de er skeptiske til det hele. Heldigvis har de store mengder forskning som underbygger denne skepsisen. Her er noen av funnene de peker på:

I 1992 gjorde de i England en stor undersøkelse blant profesjonelle musikere av sammenhengen mellom talent i ung alder og dyktighet i voksen alder. De klarte ikke å finne noen klar sammenheng mellom disse to tingene. 

Det ble gjort en lignende undersøkelse på Music Academy of West Berlin. Der utdanner de både symfonikere og musikklærere. De beste av symfonikerne blir solister. Dermed har de tre nivåer av musikere å forske på. De flinkeste, de som er så gode at de kan spille i et profesjonelt orkester og de som er så flinke at de kan lære opp andre.

I utgangspunktet så ting ganske likt ut. De fleste på skolen begynte å spille ved 8 års alder, og bestemte seg for å utdanne seg innen musikk da de var 15. De øvde ca like mye hver uke. Hva utgjorde da forskjellene?

Den store forskjellen i nåsituasjonen var hvor mye de øvde for seg selv. De flinkeste øvde for seg selv i snitt 24 timer i uken. De minst flinke øvde i snitt 9 timer alene. Dette er den tiden man sitter og knoter med ting man ikke kan. Der man tar de neste skrittene mot perfeksjon. Det var også en forskjell på når de øvde. De flinkeste øvde alene om morgenen mens de var opplagte. De minst flinke øvde på ettermiddagen, når de var ferdig med alt det andre. Den siste forskjellen i nåsituasjon var at de flinkeste fikk betydelig mer søvn enn de minst flinke.

En annen stor forskjell de fant, var hvor mye akkumulert øvelse studentene hadde gjennom livet. Solistene hadde øvd i snitt 7.410 timer så langt i livet. Symfonikerne 5.301 og musikklærerne 3.420

Ved å se på en rekke studier fra hele verden, og på en rekke forskjellige områder, finner man ingen tegn på at medfødte gaver er det som gjør folk til enere på sine områder. Ta for eksempel sjakk. Mange er overbevist om at man må både være svært intelligent og ha ekstremt god hukommelse for å være topputøver i denne grenen. Da er det snodig at flere internasjonale stormestre faktisk har IQ under gjennomsnittet. De har gått en rekke enere og vidunderbarn etter i sømmene, og det viser seg at årsaken til at de blomstrer tidlig ikke nødvendigvis er medfødte gaver. Det som skiller enerne fra andre, er mengden tilsiktet trening de har vært gjennom. Tilsiktet trening er den vanskelige, krevende treningen du gjør for å bli bedre. Knotingen du gjør for å lære deg noe nytt. Det er den terpingen som skal til for at du tar stegene som mot å virkelig flink i det du gjør. Uavhengig av hva du skal bli god til, er dette krevende og utmattende, men det gjør det flinkere.

Det er klart at man fra naturens side kan ha fordeler innen et man driver med, om det enn er idrett eller jobb. Men forskning viser at disse fordelene minsker, jo mer man øver, og over et visst nivå er det veldig ofte irrelevant. Dette gjelder ikke over alt. I Basketball er det en fordel å være høy, i svømming er det en fordel å ha store hender og føtter for eksempel. Men det finnes en rekke eksempler på atleter som har overkommet sine begrensninger ved å trene ekstremt mye. Det siste eksempelet er 191 cm høye og 86 kilo spinkle Stephen Curry, som totalt dominerer amerikansk basketball. Ved å trene ekstremt mye og bevisst forbedret egne styrker har han gjort sine fysiske ulemper uviktige.

Felles for de fleste som blir enere innen sine områder, er at de tidlig i livet hadde noen som kunne lære dem og pushe dem. En far, mor, onkel, tante eller en annen trener. Noen med kompetanse til å lære dem det grunnleggende. Selv om barna hadde en indre driv til å trene og forbedre seg, stod disse bak dem og pushet når de ikke selv ønsket å trene. Ikke ved å kjefte, men ved å legge et press på dem: “Hvis du ikke øver, selger vi pianoet”, “hvis du ikke vil trene fordi det regner, så kan vi like gjerne melde deg av”.

Boken forteller om Laszlo Polgar, en ungarsk sjakklærer og utdanningspsykolog. Han var så overbevist om at genialitet ikke var medfødt, men at det var noe som kunne skapes at han gikk i gang med et ganske vanvittig eksperiment. Han søkte etter en kvinne som ville gifte seg med ham, og hjelpe ham med å gjennomføre eksperimentet. Utrolig nok meldte en en ukrainsk kvinne seg. De fikk raskt en datter som fikk navnet Susan. Da hun ble fire år, begynte eksperimentet. Laszlo og Klare dedikerte livet sitt til å lære Susan sjakk, og da to nye søstre fulgte (Judith og Sophia) ble de også innlemmet i programmet. Foreldrene stod selv for utdanningen av barna, og den utdanningen bestod for det aller meste av sjakkundervisning. De bygde et bibliotek av med 10.000 bøker om sjakk. Resultatet? Da Susan var 17, ble hun den første kvinnen som kvalifiserte seg til VM i sjakk. Men sjakkforbundet tillot ikke at hun fikk være med. To år etter utgjorde det tre søstrene Ungarns lag i kvinnenes Sjakk-OL, og ble det første ungarske laget som klarte å slå Sovjet.

Ikke lenge etter ble 15 år gamle Judith den yngste stormesteren i sjakk noensinne, uansett kjønn. I en årrekke har hun blitt rangert som en av verdens ti beste sjakkspillere. Dette eksperimentet viser at tilsiktet trening virkelig fungerer. Ingen av foreldrene var spesielt begavede innen sjakk, så lite tyder på at de har arvet noen spesielle egenskaper. Det skal sies at alle tre jentene ikke oppnådde den samme suksessen. Sophia opplevde ikke den samme suksessen som søstrene (selv om hun ble den sjette beste rankede kvinnen i verden), men hun var også den av søstrene som var minst dedikert. Judith, som var den som gjorde det skarpest, var også den som øvde mest og hardest.

Det hadde vært interessant å vite hva de beste innen forskjellige områder har å si om dette. Jeg har lest veldig mange biografier i mitt liv, og har fått et visst innblikk i hva det kreves for å bli best. Det krever enormt mye trening og øving. Beinhardt arbeid. Dette gjelder uansett om du vil lykkes i idrett eller i arbeidslivet. Du må tørre å prøve nye ting. Tørre å bevege deg ut av komfortsonen.

Hvis man virkelig skal bli god, holder det ikke å automatisere ting, slik mange ser ut til å tro. Man må ta et steg til. Man må øve så mye at man kan improvisere med det man kan. Musikere som kan spiller det de finner på underveis, har øvd seg opp til dette nivået. Det samme har en fotballspiller som klarer å dra en finte på dårlig underlag og motstandere rundt seg. Eller golfspilleren som står med et bein i vanngraven og slår en ball som ligger i høyt gress opp på greenen. Det samme gjelder selgeren som klarer å plukke opp det han hører i et kundemøte, og på sparken skissere hvordan hans bedrift kan hjelpe kunden å løse akkurat det spesifikke problemet.

Men hvorfor er dette med at talent er en myte, så viktig for deg og dine? I boken “Mindset” greier Dr. Carol Dweck ut om dette. Hun snakker om to mindset: Growth Mindset og Fixed Mindset. Hvis du tror at talent og evner er medfødt, vil du tro at det ikke hjelper noe særlig å øve. Enten er du flink, eller så er du det ikke. Da har du et Fixed Mindset. Hvis du tror at du kan lykkes med noe hvis du bare arbeider hardt nok, har du derimot en Growth Mindset. Og som vi har forstått nå, er det dette mindsettet du må ha hvis du skal lykkes.

Jeg håper mange som leser dette har barn, for nå skal jeg gi deg et skikkelig gullkorn. Jeg skal nemlig fortelle deg hvordan du kan gi barnet ditt den innstillingen som skal til for å bli skikkelig flink i noe. Kanskje ikke verdensmester, men en innstilling som vil være veldig fin å ha med seg i livet.

Carol Dweck har sammen med sitt team på Colombia University forsket på hvordan ros påvirker barn. I 1999 gjorde de en studie på 400 femteklassinger. De delte barna i to tilfeldige grupper. Den ene gruppen skulle få ros for hvor flinke de var, mens den andre skulle få ros for hvor godt de hadde jobbet. Barna fikk så en IQ-test som var så enkel at de fleste ville klare seg forholdsvis godt. Etter testen fikk barna vite resultatet. Halvparten fikk ros for hvor flinke de hadde vært, mens den andre halvparten fikk ros for hvor godt de hadde jobbet. En skulle kanskje ikke tro at en slik liten forskjell ville være viktig?

Neste skritt i forsøket var å se på hvordan rosen hadde påvirket barna. Hvert barn fikk nå velge mellom to tester: En som ville være lærerik, men vanskeligere enn den første eller en som var like enkel som den første. Av de barna som ble rost for innsatsen, valgte 9 av 10 den vanskelige testen. Av barna som hadde fått ros for å være flinke valgte kun 5 av 10 den vanskelige testen. Frykten for å feile gjorde at halvparten av dem ikke en gang turte å prøve den vanskelige testen. Frykten for å ikke lenger være flink. Barna som hadde blitt rost for innsatsen så motsatt på det. De så på den vanskelige testen som nok en mulighet til å jobbe hardt.

Etter dette ga forskerne alle barna en test som var laget for syvende klassetrinn. Altså barn som var to år eldre. Alle barna måtte ta denne testen, og de feilet en etter en. Men forskerne så nok en gang en forskjell. De barna som hadde blitt rost for innsatsen regnet med at de ikke hadde prøvd hardt nok, og selv om de ikke klarte den, syntes de at det hadde vært den morsomste prøven så langt. De som hadde fått ros for at de var flinke, tok det adskillig tyngre. At de ikke klarte prøven var et tegn på at de ikke var flinke likevel.

Så fulgte det som overrasket aller mest: Forskerne ga nå barna en ny test. En som av samme vanskelighetsgrad som den opprinnelige. De barna som hadde fått ros for innsatsen fikk 30% bedre resultater enn på første forsøk, mens de som hadde fått ros for å være flinke gjorde det 20% dårligere!

Da jeg leste dette i fjor, bestemte jeg meg for å gjøre et lite eksperiment selv. Mine kone og jeg bestemte oss for å forsøke så godt vi kunne å slutte å si “så flink du har vært”, men heller rose sønnen vår for hvor godt han hadde jobbet. Vi har ikke klart å være konsekvente, men etter hvert som vi har øvet oss, har vi blitt ganske flinke til å fokusere på innsatsen. Og resultatene har ikke uteblitt. Det er mindre protester når han skal på treninger. Og trenerne hans har flere ganger spurt hva som har skjedd med ham. Både innsats og fokus  er betydelig bedre. Han overrasker oss stadig vekk med å ønske å bli med på turer med hunden eller når vi trener hjemme. Og det beste av alt: Han gjør lekser uten at vi må mase!

Det er ikke så farlig for oss om han blir verdensmester i noe eller om han blir leder for en bedrift. Det som er viktig for oss er at han alltid gjør så godt han kan. At han lærer av de feilene han gjør. At han ikke gir opp selv om livet blir vanskelig. Skal vi klare å gi ham den innstillingen, er det kanskje ikke så dumt å skryte av hvor hardt han jobber, og ikke fokusere så mye på om han er flink eller ikke?